Da er begge i jobb igjen. Hun har startet i storbarnsavdeling, og han som nest yngst av alle barna har hatt sin første uke allerede. Det er et stort trykk på alle. Byen føles kaotisk og full av masse mennesker som presser seg frem over alt. Sommeren er over, og hverdagen innhenter oss. Vi kommer inn i rutinene etterhvert.
Jeg liker høsten, med klare dager. Trekke inn igjen, fyre i peisen, ta fatt på nye bøker, strikke på mitt nye prosjekt. Jeg skal gå turer. Nå skal jeg kanskje kjøpe det kameraet jeg så lenge har ønsket meg, å fortsette den hobbyen. Ta fram gitaren min, og avtale med min venninne faste øvinger. Jeg vil bestille en tur som vi kan glede oss til. Det blir fint. Men morspermisjon er noe unikt, som en tilstand i bomull. Jeg er så glad for å ha fått oppleve det!
2 kommentarer:
Ååå, du finingen! Du skriver så fint og nært og vakkert at jeg nesten får tårer i øynene her jeg sitter. Og så kom jeg på at du ringte jo her om dagen og la igjen verdens søteste beskjed... Jeg ringer deg opp, promise!!!
Hehe! Takk for kommentar det motiverer til å skrive mer. Vi snakkes, forstår det er hektisk for deg og med tre små:o)
Legg inn en kommentar